Foto: Werner Anderson

Kunsten og staten

INNLEGG: Er det rimelig at staten skal være produsent av kunst? Og kan et statlig subsidiert Rikskonsertene produsere mening som ikke er paternalistisk og autoritær på kunstens vegne, spør Elisabeth Vatn.

25.01.2010 | Av: Elisabeth Vatn

Det handler om flere tiår med norsk kulturhistorie. Siden Rikskonsertene ble opprettet i 1968, har de produsert og vært leverandør av konserter til konsertarrangører over hele landet, og har bygget opp en landsomfattende ordning med skolekonserter.

Rapporten ”Nye tider - Nye takter” har satt søkelys på Rikskonsertenes offentlige konsertvirksomhet, turneer, konserter og festivaler som er åpne for publikum. I følge høringsuttalelser (deriblant Kulturrådets), er rapporten for tynn, og flere ønsker en avklaring av Rikskonsertenes rolle i det åpne markedet.

Hva angår skolekonsertene råder enighet; disse må Rikskonsertene fortsette med.

Det prinsipielle i denne debatten bør på en side handle om infrastruktur; om hvordan en ordning som Rikskonsertene eventuelt skal fungere. Men også om det grunnleggende synet på musikk som kunstform.

Er det rimelig at staten skal være produsent av kunst? Og kan et statlig subsidiert Rikskonsertene produsere mening som ikke er paternalistisk og autoritær på kunstens vegne?

De kulturpolitiske bieffektene er der; skolekonserter fungerer som pedagogikk i en viss forstand fordi det handler om generell dannelse, men når konseptet projiseres inn i det offentlige konsertfeltet med produksjoner av typen ”Hele Norge Synger”, ”Prøysen for alle” og ”Let’s Rock”, som åpenbart er tenkt å fungere ”samlende”, er det en fare for at Rikskonsertene likevel utvikler egne og ikke allmenne interesser.

En annen diskusjon er den om kulturspredningens betydning. I avstanden mellom et sentralisert kunstformidlingsparadigme, og det å fullbyrde regional kompetanse, oppstår et spenningsforhold. Rikskonsertene bygger ikke alltid opp under regionale/lokale forventninger, men på den andre siden kan Rikskonsertene representere musikkstrategiske anliggender som ikke er så viktig for andre aktører.

Noe av det mest bemerkelsesverdige som har skjedd på musikkfeltet de siste par tiårene er kompetansehevingen på produksjonssiden. Dette henger dels sammen med at flere har høyere utdanning og bor over hele landet, og at det nå finnes en regional arrangørkompetanse som ikke fantes tidligere, for eksempel knyttet til festivalene.

Sannsynligvis vil for eksempel ikke en flytting av ansvaret for den rikskonsertdriftede Oslo World Music Festival bety slutten for festivalen. Til det er det for mange aktører med sterke interesser og kompetanse på feltet.

For musikerfeltet har Rikskonsertene en viss betydning for sysselsetting og økonomi. Men den eksisterende modellen skaper en type ulikhet i systemet, ikke bare i forhold til bransjeaktører, men også til musikkutvalget; noen få produsenter mener seg frem til hva slags musikk som skal sendes ut.

Alternativet bør være en modell hvor man kan snakke om reell konkurranse i forhold til utvalg og sjangerbredde. Hele musikkfeltet er tjent med allmenne, åpne støttesystemer.

Lever Rikskonsertene på sin egen historiske begrunnelse, ville man ha funnet på å etablere Rikskonsertene i dag? Hva er det som skiller Rikskonsertenes produksjoner fra andre aktørers produksjoner? Dersom Rikskonsertenes konsertavdeling ble nedlagt, hva er alternativene? Ville arrangørene strømme til over det ganske land? Og hva med de regionale arrangørene, og private aktørene; hvilke fordeler og ulemper er det med dem!?

Som musiker, ofte i Rikskonsertsammenheng, og aktør i musikkbransjen, opplever jeg å stå overfor viktige spørsmål, hvor svarene ikke er opplagte.

At Rikskonsertenes misjon fra begynnelsen, om at musikk skal ut til alle nå er fullbyrdet, tror jeg ikke. Dette er stadig en utfordring for hele musikkfeltet.


Elisabeth Vatn er musiker og prosjektleder, blant annet knyttet til Folkelarm.



En versjon av denne kronikken har tidligere stått på trykk i Nationen.

Kommentarer:

Ofrer halvparten

Små norske forlag må gi fra seg halvparten av rettighetene for å kunne lansere artister utenlands. Dette hemmer inntektsflyten tilbake til Norge.

Allmøte i Stavanger

Er øvingslokaler kommunens ansvar, eller er det en næring det skal lønne seg å satse på?

Guuud a’ meg!

Synes du Melodi Grand Prix er et lite helvete? Faktum er at konkurransen til tider har vært rene misjonsmarken.